Anna Ihle

Exhibiton text by Ida Bringedal below (in Norwegian).

Images from Kunstgarasjen, Bergen.

Ida Bringedal:
Anna Ihle og Idun Baltzersen
– en tekst om tro og tvil og arbeid

For å lykkes i livet bør du arbeide. For å arbeide bør du lykkes i livet. For å lykkes med arbeidet bør du kjenne livet. For å nå livet bør du kjenne arbeidet. For å kjenne på arbeidet bør du ha vært i live.

Arbeidet ditt er der du legger igjen svært mye av tiden din, kanskje spesielt når du har valgt et yrke som kunstner. Arbeidet ditt blir selve livsgrunnlaget, grunnlaget for det du til en hver tid tror på, mener. Du reflekterer gjennom arbeidet forholdet til samfunnet, verdiene dine, forholdet til andre. Du arbeider deg gjennom de mest komplekse problemstillinger for så til slutt å tvile på hva du tror på.

Tvil og tro er en dikotomi som beskriver Anna Ihle og Idun Baltzersen godt. De tror og tviler og dveler i det, gjennom arbeidet. Sagt med andre ord kan man sikkert si at de søker, men jeg ser godt for meg at de tviler og tror i stedet. Ikke det at de jobber samlet, prosessene deres er heller ikke parallelle, men de tror og tviler hver for seg. Og de tror og tviler sterkt og voldsomt, og skaper ut fra dette nye rytmer, nye ideer, nye innfallsvinkler.

Det interessante med tro og tvil er at det beveger seg i et grenseland. For du har ikke det ene uten det andre. Kunst er grenselandet, og spesielt når kunsten beveger seg fra håndverk til idé – da ser man hvordan kunst er noe mer enn bare håndverket, og omvendt.

Anna Ihle begynte plutselig med treskjæring. Det hele var et eksperiment som utviklet seg til noe fysisk, en idé som manifesterte seg i et materiale. Med seg inn i prosessen hadde hun tanker om materialet, verktøy og vilje.  Jeg vet at det var mye tvil rundt hva hun ville finne, hvordan det ville se ut, hva det skulle bli. Men noe har hun også trodd på. Som for eksempel at det er mulig. Bare det er ganske flott.

Idun Baltzersen derimot har jobbet alene på atelieret og laget store grafiske trykk. Det fysiske arbeidet som står bak er veldig enkelt å beundre. Det krever mot å tro på at man kan lage noe i seg selv, og det krever mye mot å gå opp i formater. Underveis i det fysiske har du motstanden, trykkplaten er motstand. Papiret er motstand. Det at noe skal fanges er motstand. Og historien er motstand. Du kan ikke forme kvinner uten å bli fanget av historiske tanker på et tidspunkt.

I grenselandet mellom tro og tvil møter man svaret. Det er kanskje det veldig mange søker, en slags gyllen middelvei i et kaotisk indre. Men Anne og Idun er ikke sånn. De ønsker ikke å konkludere eller vise frem middelveien. De vil stille spørsmål, lete ordentlig.

Prosessene deres er mønster som krysses, gjennom arbeidets tro og tvil. Et nytt flettverk, et bånd, en felles skapende ting som vil frem. Den friheten som ligger i arbeid skal man ikke fornekte. Det materialet de har til felles binder dem fysisk nærmere hverandre og gir betrakteren flere ledetråder.

Og sånn sliper og høvler og trykker de seg frem til utstillingen. Når den ene tviler, kan den andre tro. Når den ene skriker kan den andre være rolig. Det er fint å være to, og arbeide seg fremover langsomt sammen. Det er tid til å tenke seg om i dag også, det er lov å tvile og det er lov å tro.